Timgad (arabisk, تيمقاد Thamugadi, av romerne kalt Thamugas) var en romersk koloniby i Nord-Afrika, grunnlagt av keiser Trajan ca. 100 eKr. Ruinene av byen er et av de best bevarte eksemplene på det kvadratiske gatenettet i romersk byplanlegging. Byen ble anlagt fra grunnen av, i første rekke som en militærbase til beskyttelse mot berberne i Aurèsfjellene i nærheten. De første innbyggerne var gamle legionærer fra Partia som hadde fått land som belønning for sine år som legionær.

Byen lå i et veikryss mellom seks veier, og ble bygget med murer, men ikke befestet. Den var planlagt for en befolkning på 15 000 innbyggere, men vokste raskt – noe som forstyrret den nitide rutemønstrede byplanen.

Byen var uforstyrret i noen hundre år. Fra 200-tallet ble den preget av kristendommen, og på 300-tallet etablerte donatister et senter her. På 400-tallet ble byen først overfalt av vandaler, og forfalt deretter. Den ble erobret av den bysantinske general Solomon i 535, og gjenoppbygget som en kristen bosetting. Etter at den ble overfalt av berberne på 600-tallet forsvant byen ut av historien. Den ble gjenoppgavet og utgravd i 1881.

Da den ble grunnlagt, lå byen i et fruktbart jordbruksomrde, ca. 1000 moh. Ørkenen Sahara åt seg etterhvert inn på byen, og da den ble gravd ut var dens ruiner påfallende vel bevart, under opptil 1 meter sand.