Via Appia var den viktigste blant de romerske veiene, og ble derfor kalt regina viarum («veienes dronning»). Den førte fra Roma over Capua til Brindisi.

Roma lå i sentrum av det største imperium verden noensinne hadde sett. Imperiet ble holdt sammen av et enormt system av veier som strålte ut fra Roma. Den første romerske veien som ble bygget, var Via Appia, konstruert i 312 f.Kr. av konsulen Appius Claudius. Denne veien demonstrerer konstruksjonsteknikkene som ble benyttet for de 290 000 km med romerske veier som senere ble bygget. Et underlag av kompakt jord ble dekket med et tynt lag av stein og mørtel. Over denne mørtelen lå et gruslag, og på toppen av dette ble det lagt ut et dekke av steinheller. Ifølge Procopius ble de mangekantede steinhellene på Via Appia sammenføyd med så stor omsorg og nøyaktighet at «det så ut til å være laget, ikke av mennesker, men av naturen selv».

Via Appia forbandt Roma med Sør-Italia, og var selve hovedveien mot Hellas og Østen. Rester av den 560 km lange veien finnes fortsatt i dag i sin opprinnelige form. I romertiden ble kriminelle korsfestet langs veien. Over 6 000 ble henrettet samtidig etter at slavelederen Spartacus ble beseiret; korsene deres sto med 70 m mellomrom, på hver side av en 200 km lang strekning av veien.

Selv om brosteinsdekket var svært slitesterkt, måtte grøfter og broer holdes ved like om veien skulle være farbar. På 1200-tallet var det gamle grøftesystemet helt forsømt, og sletten sør for Roma, la campagna, forvandlet seg til en malariabefengt myr. Dermed var Via Appia farbar bare et par mil sør for byen og deretter erstattet av en grusvei oppe på åskammene, men denne var heller ikke farbar med kjerre i regnværsperioder.

I dag ligger fortsatt noen av mausoleene til rike romere langs via Appia, samt en del katakomber. Like ved ligger minnesmerket over de henrettede i gruvene der tyskerne foretok massakren i Fosse Ardeatine i mars 1944.