Albigenserkorstoget

Albigenserkorstoget eller forfølgelsen av katarene (1209–1229) var en tjue år lang militær kampanje igangsatt av pave Innocens III for å få fjernet katarenes tro i Languedoc, en region i sørlige Frankrike. Forfølgelsen ble utført hovedsakelig av den franske krone og fikk med en gang politisk farge. Krigføringen førte ikke bare til en betydelig reduksjon i antallet praktiserende katarer, men også en regulering av grevskapet Toulouse som ble brakt inn under den franske kongens innflytelse og minsket den særskilte regionale kulturen og innflytelsen fra grevskapet Barcelona.

Katarene var en kristen kult i middelalderen og det er uvisst om den oppsto ut av reformbevegelse bogomilkirkene i Dalmatia og Bulgaria som fremmet en tilbakevending til det kristne budskapet om perfeksjon, fattigdom og preken, som de beviselig hadde forbundt og kontakt med; eller om Katharene hadde sitt opphav blant de tidlige kristne Priscillianistene på Den iberiske halvøya; en kjetterstemplet bevegelse knyttet til Priscillian, som er den første vi har dokumenter på at ble henrettet av en kirkelig domstol i 380 A.D.. Katarene regnes i hovedsak for å være forfektere av en gnostisk dualistisk kristentro, men informasjonen om deres mystikk og lære er sprikende. Ideen om to guder, eller to prinsipper, den ene god og den andre ond, sto sentralt i katarenes trossystem. Betegnelsen «katar» er avledet fra middelalderlatin Cathari, «de rene», fra den greske teksten i Det nye testamente, katharizein, «å gjøre rent», avledet fra greske katharos, «ren, ublandet». Selv kalte de seg for Bons Hommes, «gode menn» i betydningen gode kristne. De ble også kjent som «albigensere» ettersom det var mange tilhengere i den franske byen Albi og det omliggende området på 1100- og 1200-tallet.

Mellom 1022 og 1163 ble katarene fordømt av åtte lokale kirkeråd, det siste av dem ble holdt i Tours, som erklærte at alle albigensere «burde bli fengslet og deres eiendom konfiskert», og fordømmelsen ble opprettholdt ved Tredje Laterankonsil i 1179. Fra begynnelsen av sin tid som pave forsøkte pave Innocens III å få slutt på katarismen, som han bedømte som avvikende fra den katolske tro, og derfor kjetteri. Han sendte misjonærer og forsøkte å overtale de lokale autoriteter å handle mot dem. I 1208 ble Innocens' pavelige delegat Pierre de Castelnau slått ihjel på reisen tilbake til Roma etter å ha bannlyst grev Raymond VI av Toulouse for å ha vært for overbærende og slepphendt med katarene. Innocens III oppga da å sende misjonærer og jurister, erklærte Pierre de Castelnau for martyr og påkalte et korstog mot albigenserne. Paven tilbød landområdene og eiendommene til de katariske kjetterne til hvilken som helst fransk adelsmann som var villig til å gripe til våpen. Da korstoget kom til Béziers i 1209, ledet av den pavelige legat Arnaud-Amaury, ble det krevd at byen overga seg, og da den nektet ble den stormet og innbyggerne massakrert uansett tro. Antallet døde ble oppgitt til et sted mellom 15 000 og 20 000. I henhold til Caesarius av Heisterbach, da Arnaud-Amaury spurte en av korsfarerne hvordan man skulle kunne skille katolikker fra katarer, var svaret: «Caedite eos! Novit enim Dominus qui sunt eius!» («Drep dem [alle]! Herren kan sikkert skjelne [de] som er hans!»).

Etter innledende suksess førte overgrepene til sist til et generelt opprør i Languedoc som tvang den kongelige franske hær til å gripe inn. En fredsavtale ble inngått i 1229. Korstoget hadde også en rolle i opprettelsen av dominikanerordenen og av middelalderens inkvisisjon.