Gaule ( Gallia )

Gallia (Latin: Gallia, gresk: Galatia) var på sitt meste et område i Vest-Europa, som i dag er Frankrike, Belgia, i tillegg til de vestlige deler av Sveits, Po-sletten i Nord-Italia, og delene av Nederland og Tyskland på vestsiden av Rhinen. Gallerne snakket gallisk (en tidlig variant av keltisk). Ifølge Julius Cæsar var gallisk ikke det samme som aquitansk og belgisk. I henhold til hva som kan leses fra arkeologiske undersøkelser tilhørte gallerne jernaldersivilisasjonen La Tène-kulturen som strakte seg over hele Gallia, foruten også øst til Raetia, Noricum, Pannonia og sørvestlige Germania.

I 281 f.Kr. slo en stor gruppe gallere, angivelig 10 000 krigere samt kvinner og barn, seg ned i Thrakia, mens en annen gruppe, ledet av høvdingen Brennus beseiret romerske soldater i et slag en gang rundt 390 f.Kr. i kjølvannet av den galliske invasjonen av Balkan i tiden 281-279 f.Kr. da galliske bosettere flyttet seg så langt unna som til Lilleasia. De slo seg til slutt ned i det østlige Frygia og i Kappadokia, i en region som fikk navnet Galatia etter dem.

I løpet av 200- og 100-tallet f.Kr. falt Gallia inn under romersk styre. Gallia Cisalpina ble erobret i år 203 f.Kr. og Gallia Narbonensis i 123 f.Kr. Gallia ble invadert av kimbrere, en germansk stamme, og teutonere, en annen germansk stamme, etter 120 f.Kr., men som ble slått tilbake av romerske styrker i 101 f.Kr. Julius Cæsar greide til sist å underkaste de gjenværende delene av Gallia i hans krigstokt i tiden 58 til 51 f.Kr. Romersk kontroll over Gallia varte i fem århundrer inntil den siste romerske utbryterstat, besittelsen Syagrius (eller Soissons), falt for frankerne i år 486 e.Kr. I løpet av den romerske epoken hadde den galliske kulturen blitt blandet til en gallo-romersk kultur og gallisk språk var sannsynligvis utdødd ved 500-tallet.