Torvtak

«Torvtak» kan også bety et sted (en torvmyr) der det utvinnes torv til torvstrø eller brenntorv.

Torvtak betegner et tak som er tekket med torv på en vanntett undertekking, i eldre tid som regel av bjørkenever. Tak har vært tekket med torv siden forhistorisk tid i Skandinavia og enkelte andre regioner. I mange norske bygder ble de fleste tak tekket med torv på never til langt inn på 1800-tallet, og enkelte steder helt fram til omkring 1950. På Vestlandet var torvtak dominerende til omkring 1900. Slik taktekking legges nå særlig på hus i friluftsmuseene og på verneverdige hus som er fredet eller regulert til spesialområde bevaring. Arbeidskrevende torvtekking ble etterhvert fortrengt av andre tekkemåter, men torvtak på undertekking med moderne materialer har fått ny aktualitet i senere år, særlig på hytter. I enkelte områder har kommuner krav om torvtak på hytter, som ved Eidsbugarden.

Torvtak var tidligere også i utstrakt bruk i byene, men på grunn av den store faren for smittebrann i tett trebebyggelse ble de etterhvert forbudt i lokale bygningslover.

De fleste eldre torvtak besto av et undertak av bord, taktroet; på dette et lag med overlappende flak av bjørkenever; og øverst ett eller to lag torv. Nå brukes mest plastplater med knaster («platonplast») som tettesjikt, istedenfor bjørkenever.