انقلاب ۱۳۵۷ ( Den iranske revolusjon )

Den iranske revolusjonen i 1979 forandret Iran fra et autokratisk, vestlig orientert monarki, under styret av sjah Muhammed Reza Pahlavi, til en islamsk teokratisk republikk under Ayatollah Khomeini. Revolusjonen var delt i to faser. I den første fasen ble sjahen veltet av en allianse av liberale, venstreradikale og religiøse grupper. I den andre fasen, som ofte blir kalt den islamske revolusjon, kom prestestyret til makten og innførte en teokratisk islamsk republikk.

Sjahen hadde sittet med makten siden 1941, med et kort avbrudd i 1953. Ut over den rike eliten som dro nytte av sjahens storforbruk av penger hadde han lite støtte i befolkningen. I 1960- og 70-årene møtte han kontinuerlig motstand, både fra religiøse ledere og fra den urbane middelklassen som støttet et konstitusjonelt monarki med frie, demokratiske valg. Sjahen ledet et strengt regime, fengslet hundrevis av politiske aktivister og tvang gjennom sensurlover. Mens leveforholdene for de fleste i befolkningen var dårlige, var det få folkelige krav om konstitusjonelle reformer.

I 1978 førte en serie med protester, utløst av en svertende artikkel i den offisielle pressen som angrep Khomeini, til en eskalerende voldsspiral inntil to millioner mennesker fylte gatene i Azadi-torget i Teheran 12. desember for å protestere mot sjahen. Hæren begynte å gå i oppløsning da utskrevne soldater nektet å skyte på demonstrantene og begynte å skifte side. Sjahen gikk med på å innføre en mer moderat konstitusjon, men det var for sent for kompromisser. Majoriteten av befolkningen var lojal mot Khomeini, og da han ble kalt tilbake for å iverksette en avslutning av monarkiet, var sjahen tvunget til å flykte landet 16. januar 1979. Khomeini kom tilbake til Iran 1. februar, invitert av den pågående revolusjonen mot sjahen. Han skiftet raskt ut de mer moderate elementene og skapte en islamsk republikk med seg selv som øverste leder.