Petra (arabisk: البتراء‎, Al-Batrāʾ; gresk: Πέτρα), opprinnelig kjent av dets innbyggere som Raqmu, er en historisk by og et arkeologisk sted i sørlige Jordan.

Byen ligger i en skråning i fjellet Jebel al-Madhbah («Alterets fjell»), som utgjør den østlige siden av dalen Arabah, som går fra Dødehavet og til Akababukten. I henhold til Hieronymos fra Kardia ble navnet «Petra» gitt av greske handelsmenn som observerte at byens innbyggere om våren praktiserte ofringer til en guddom på en stor stein, det vil si en petra. Det er antatt at stedet har vært bosatt så tidlig som 9 000 f.Kr. og at det muligens var etablert på 300-tallet f.Kr. som hovedstad for nabateere. Dette var et arabisk, nomadisk folk som ble tiltrukket av Petras nærhet til handelsrutene og som der etablerte et regionalt sentrum for denne handelen.

Handelsvirksomheten skaffet nabateernes betydelige inntekter, og Petra ble sentrum for deres rikdom. De eldste historiske referansene til Petra ble gitt av greske historikere. De refererte til et angrep på byen i 312 f.Kr. som ble beordret av Antigonos I Monofthalmos fra oldtidens Makedonia, en av Aleksander den stores etterfølgere. Nabateerne var, i motsetningen til deres fiender, vant til å leve i en gold ørken og kunne slå tilbake angrep ved å utnytte områdets fjellterreng. De var særskilt dyktige til å samle regnvann, drive landbruk i tørre omgivelser og hogge stein. De fleste av de nabatiske herskerne omfavnet gresk kultur, fra den første av disse, Aretas III (87-62 f.Kr.), med tilnavnet Filhellen («venn av grekerne»), opp til den siste av de nabatiske kongene, Rabbel II Soter (70-106 f.Kr.). Petra blomstret på 100-tallet e.Kr. da dets berømte struktur Al-Khazneh («skattkammeret»), antatt å være et mausoleum for kong Aretas IV, ble konstruert ved å benytte greske arkitektoniske elementer, og dets befolkning nådde sitt høydepunkt med et befolkningstall beregnet til rundt 20 000 innbyggere.

Selv om det nabatiske kongerike ble et klientkongedømme under Romerriket i det første århundret f.Kr., var det først i 106 e.Kr. at det mistet sin uavhengighet. Petra ble erobret av romerne og kongeriket ble en romersk provins under navnet Arabia Petraea. Byens betydning fikk en nedgang da handelsrutene begynte å gå sjøveien, og et jordskjelv i 363 ødela mange av Petras bygninger. Under Østromerriket ble det bygget en rekke kristne kirker, men byen hadde gått inn i en nedgang etter angrep fra det persiske Sasanideriket, og ved tidlig islamsk tid bodde kun noen få nomader i byen som stort sett hadde blitt forlatt. Petra forble ukjent for verden inntil det ble gjenoppdaget i 1812 av den sveitsiske reisende og oppdageren Johann Ludwig Burckhardt.

For å komme til byen må man gjennom en 1,2 km lang kløft kalt al-Sīq, «sjakten», som fører direkte til Khazneh. Petra er berømt for sin tilhogde arkitektur, hogd ut i fjellet, og sitt system med vannledninger. Petra er også kalt for Rosebyen grunnet fargen på bergarten som den er skulpturert fra. Stedet har vært utnevnt av UNESCO som en del av verdensarven siden 1985. UNESCO har beskrevet det som «en av de mest dyrebare kulturelle eiendeler i menneskehetens kulturarv.» I 2007 ble Al-Khazneh annonsert som ett av Verdens sju nye underverk. Petra er et symbol på Jordan og er Jordans mest besøkte turistattraksjon. Antallet turister toppet 1 million i 2010. Den påfølgende perioden var det en nedgang grunnet uroligheter i regionen, men tilstrømningen av turister har økt siden, og rundt 600 000 turister har besøkt stedet i 2017.